Tilværelsen som student under Covid-19 pandemien

Tilværelsen som student under pandemien har i store deler vært kjedelig, stressende men også interessant. Da jeg først hørte om pandemien på sosiale medier hørtes dette skremmende ut, på grunn av hvor raskt det sprede seg. Jeg hadde mine tanker at Norge ikke ville bli like hardt rammet av epidemien som i andre steder i verden og at vi bare ville ha noen få tilfeller, men så feil kan man ta om fremtiden. Jeg spurte venner i klassen om hva de tenkte om situasjonen og de hadde litt samme tanker som meg at det ville bli noen tilfeller og ta det ville gå over fort. Da det ble klart at vi ikke kunne komme tilbake på skolen og isteden skulle ha undervisning på nett syntes jeg det var trist at jeg ikke kunne se klassen. Vi ville miste muligheten til bl.a. å diskutere det vi lærte, i den samme nære settingen i et klasserom. jeg lurte på hvordan studie ville fungere videre. Hvordan lærerne ville takle dette å undervise på nett i stede i et klasserom, hvor de kunne se alle studentene og forstå om klassen hadde en god forståelse av det som ble undervist og hvilket humør klassen var i.

I begynnelsen så var undervisningen like humpete som en gammel skogsvei. Mange lærere hadde vansker med å forstå hvordan å bruke Zoom plattformen for undervisning, og å ta opp timen for de som ikke kunne være til stede. Og at det var veldig uforutsigbart når vi fikk pauser. Samtid med at undervisningene ble avbrutt flere ganger på grunn av enten nettverkstilkobling eller det elektroniske utstyret som ble brukt til å ta opp undervisningen med. Noen timer føltes som om de varte lengere en det de egentlig gjorde fordi vi tok så få pauser. Men slik går det når alt man gjøre er nytt. Vi snakket med lærerne og avtalte litt bedre struktur for hvordan vi skulle ha undervisning og det ble bedre ved at vi fulgte reglen med førtifem minutter undervisning og femten minutter pause. Dette gjorde det enklere for å følge undervisningen, men min motivasjon var synkende.

Ved siden av studiene jobber jeg som fotograf og kameramann, men på grunn av pandemien så var mesteparten av jobbene borte da større arrangementer og sosiale sammenkomster var avlyst. Det ga meg økonomisk usikkerhet at jeg ikke lenger hadde jobb. Samtidig med dette så skulle de som eide leiligheten jeg leide på Løren selge den. Dette gjorde arbeidet med studie vanskelig å fokusere på og gjorde det samtidig stressende med alle disse uvisshetene som skjedde samtidig.

Det ordnet seg med ny leilighet og det førte med seg en bedre struktur på hverdagen. Også er det noe med at man jo blir vandt til endringer når de har vart en stund, dette har blitt den nye måten å studere på og det fungerer jo. Flere snakker om den nye normalen og ja det er en måte å se det positive i dette.